Kunstner: Carl Nesjar
Tittel: Helårsfontene 1994, Lillehammer OL
Sted: Vikingskipet, Hamar
Fotograferingstid: 07. sept. 2025 kl. 08:00
Lys: Diffusert sol gjennom tåke
Brennvidde: 35mm og 24mm
Inngrep: Farge- og kontrastjusteringer
Kategori: Kunst i offentlig rom
-
Vann som aldri fryser, betong som bærer bevegelse. Et minne fra OL, fortsatt levende i tåken ved Vikingskipet.
MetadataTittel: Ikoner i betong
År: 2015
Kunstner: Ukjent
Kategori: Signalkunst / Kunst i bruk
Sted: Børstad idrettspark, Hamar
Fotografert: 6. september 2025 kl. 11:09
Lys: Overskyet, diffust
Tekniske data: ISO 200 – 1/250s – f/5,6 – 24mm – 5600K
Inngrep i bildet: Perspektivkorreksjon, fargekorrigering
Bildeserie
Bilde 1
Retning: nord
Mellomrom: Trafikken glir forbi, veggen blir nesten usynlig i forbifarten.
Inngrep: ingenBilde 2
Retning: nordvest
Mellomrom: Figurene støpt i betong ser ut mot idrettsparken.
Inngrep: fargejusteringBilde 3
Retning: nordøst
Mellomrom: En syklist undrer hva jeg fotograferer. Er det ham selv – eller ikonet i veggen?
Inngrep: perspektivkorreksjon og fargejusteringBilde 4
Retning: øst
Mellomrom: En løper i betong. Gaten bak står stille.
Inngrep: perspektivkorreksjon og fargejusteringBilde 5
Retning: øst
Mellomrom: En spydkaster frosset i betong.
Inngrep: perspektivkorreksjon og fargejusteringBilde 6
Retning: øst
Mellomrom: Et kunstløp hugget inn i muren.
Inngrep: perspektivkorreksjon og fargejusteringRefleksjon
Etter ti år står veggen støtt. Betongen holder, figurene leses fremdeles. Det er vanskelig å avgjøre: Er dette kunst, et signal om idrett, eller bare et stykke ingeniørkunst med dekor? For DKG blir det et møte mellom funksjon og form – en påminnelse om at dokumentasjon ikke bare registrerer, men spør: hva ser vi egentlig på her?
Det har gått tre tiår siden Carl Nesjars helårsfontene ble reist ved Vikingskipet som del av OL-arven. Den var tenkt som en maskin for atmosfære: lys som skifter over vannflaten, tåke som legger seg som et slør, vind som former stråler og is som bygger midlertidige fasader om vinteren. I dag står skulpturen fortsatt monumental – et geometrisk kryss av stål – men vannet er borte. Dysene er stille. Spindelvev binder lamellene sammen. Det ser «ferdig» ut, men er egentlig en stoppet setning.
I møtet med verket er kontrasten skarp mellom intensjon og situasjon. Med vann i sirkulasjon var dette en skulptur som skrev seg selv fra minutt til minutt: regn, sol, rim og snø som medforfattere. Uten vann blir uttrykket statisk – mer ruin enn fontene – og atmosfæren skifter fra dynamikk til fravær. Offentlig kunst kan altså bli stående halvferdig i 30 år og likevel oppfattes som komplett, fordi formen bærer autoritet. Men den mangler sitt viktigste materiale: tid i bevegelse.
Nesjars helårsfontene peker mot naturen uten å moralisere. Den var laget for å gjøre været synlig, for å feire vinterens is og sommerens sprut – demokratisk og tilgjengelig. Når pumpene stilner, blir skulpturen et annet bilde: ikke av teknikkens triumf, men av forvaltningens stillstand. For DKG er dette kjernen i dokumentasjonen: å vise hvordan form kan bestå mens funksjon forsvinner – hvordan et monument kan være både storslått og ufullendt på samme tid.
Og likevel: Tåken denne morgenen gjør noe med verket. Den gir det en lavmælt egenlysning, som om fontenen fortsatt forsøker å produsere atmosfære uten vann. Spindelvevene mellom lamellene tegner sine egne vannlinjer. Kanskje er det slik vi må lese den nå: som et rom for mulighet – én bryter unna fra å gå fra ruin tilbake til helårsfontene.
Note. En beslektet helårsfontene – Endring ved Rotvoll/Leangenbukta i Trondheim – er restaurert og satt i drift igjen. Det viser at Nesjars fontener kan bringes tilbake når vedlikehold og prioritering er på plass. (Ref.: Masteroppgave i kunsthistorie. Trondheim, 2022. NTNU. Nina C. P. B. Rosvoldsve)
Det Kollektive Galleri – a Phantom Institution
Kategori: Kunst i offentlig rom
Signalkunst
Strategisk plasserte verk, gjerne initiert av kommuner eller institusjoner, der kunstens funksjon er å signalisere verdier, visjoner eller identitet. Signalkunst tydeliggjør hvordan kunsten kan operere som visuell retorikk, et redskap i iscenesettelsen av fellesskap og steder.