Det Kollektive Galleri arbeider ikke med tradisjonelle kategorier som maleri, grafikk eller digital kunst. I stedet ser vi på hvordan kunst fungerer i det offentlige rom, og hvilke roller den spiller i samfunnet. Kategorien Signalkunst er derfor et forsøk på å sette ord på et fenomen som er både utbredt og underbelyst: kunsten som brukes strategisk, snarere enn fritt.

Når en kommune lanserer byromskunst, er motivasjonen sjelden kun estetisk. Kunst skal «styrke byens identitet», «skape trivsel» eller «sette området på kartet». Dette er ikke tilfeldige formuleringer, men en del av et profesjonalisert språk. Kulturkontorer, prosjektledere og kommunikasjonsrådgivere blir kurset i hvordan man kan bruke kunst som et virkemiddel i byutvikling og branding. Kunstneren engasjeres, men opptrer ofte som en underleverandør til et større narrativ – en fortelling om byen, kommunen eller regionen.

I dette ligger kjernen til begrepet Signalkunst: verket er ikke bare kunst, men et signal. Skulpturen på torget eller muralen på veggen er ikke først og fremst et autonomt verk, men et symbol som peker utover seg selv – mot verdier, politikk og visjoner.

Dette betyr ikke at verkene nødvendigvis er dårlige. Mange av dem kan være både vakre, gripende og teknisk dyktige. Men funksjonen deres er tydelig: å legitimere en agenda. Her ligger også postmodernismens legitimitet for denne typen kunst. Når alt kan være kunst, og kunst kan være alt, åpnes rommet for at også institusjonell strategi kler seg i kunstens drakt. Kunstverket blir en simulert virkelighet, slik Jean Baudrillard beskrev det: et tegn som ikke viser til virkelighet, men til en ønsket forestilling.

For publikum oppleves dette ofte som selvsagt: man møter en skulptur eller et veggmaleri i byrommet og aksepterer det som en del av byens identitet. Men samtidig er det en maktdemonstrasjon. Ingen andre kunstnere får stille ut midt på torget eller male byens fasader. Tilgangen er kontrollert, og verket er plassert i de mest attraktive offentlige rommene. Signalkunsten fremstår som folkets kunst, men er i realiteten institusjonens kunst.

Her ligger også paradokset: prosjektlederne snakker gjerne om «involvering», «deltakelse» og «medvirkning». Ofte får befolkningen bidra med små fragmenter – et fotografi, en idé, en håndavtrykk-serie. Slik skapes en illusjon av fellesskap, samtidig som prosjektets retning og budskap allerede er bestemt. Jo flere som deltar, desto sterkere blir legitimiteten, og desto tydeligere står signalet.

Det Kollektive Galleri dokumenterer Signalkunst fordi den er en del av vår samtid, og fordi den viser hvordan makt bruker kunstens språk. Den kan ikke avfeies – tvert imot er den verdt å betrakte nettopp fordi den gjør tydelig hvordan kunst ikke bare er en estetisk størrelse, men også en politisk og sosial funksjon.

Ved å sette Signalkunst i kategori skiller vi den fra både de tilfeldige kollektive readymades og de klassiske utsmykkingene. Vi viser den for hva den er: et uttrykk for institusjonell vilje, en kunstform som er like mye strategi som estetikk. Og i denne iscenesettelsen ligger også dens kunstneriske betydning. For å forstå kunsten rundt oss i dag, må vi også forstå signalene.